-------------------------------KLAR

Døden og piken

Odd Volden

Jeg er oppvokst i et hjem med klaver. Min mor og min bror spilte fint, men det var min søster som var familiens håp. Hennes karriere nådde sitt høydepunkt da hun leverte en prikkfri og følsom framføring av et stykke av Per Egil Hovland i den lokale idrettshallen på midten av syttitallet.

Min egen karriere som klassisk pianist ble atskillig kortere. Jeg begynte å ta pianotimer i januar det året jeg gikk i åttende klasse. Tre måneder senere var karrieren over. Når vårsola blenkte og gresset ble grønt nok til at fotballskoene kunne tas fram igjen, sviktet jeg pianolærerinnen, puttet det røde noteheftet til Carl - Bertil Agnestig i pianokrakken og lot beina og ballen overta.

Til tross for barneår med levende musikk i heimen og jevnlige doser klassisk musikk på den ene radiokanalen som fantes, tok det lang tid før jeg ble fortrolig med klassisk musikk i en slik grad at jeg fant på å kjøpe klassiske plater.

Men en dag fant jeg ut at jeg skulle ta min mor med i operaen. Møtet med Tosca ble så overveldende at jeg lørdagen etter gikk til Norsk Musikkforlag på Karl Johan for å kjøpe en plate med musikken. Og fortsatt vet jeg knapt vakrere musikk enn den jeg hører i første akt av Tosca.

Det måtte imidlertid en ny konsert til før jeg begynte å kjøpe klassisk musikk like regelmessig som jazz. Noen år etter mitt første besøk i operaen inviterte en venninne meg med i Oslo Konserthus. Vi hørte Mahlers 1. symfoni, og dermed var jeg, om ikke frelst, så i hvert fall solgt.

Det var på denne tida plateselskapet Naxos slo gjennom med sin omfattende produksjon av lavprisinnspillinger. Dermed var det mulig også for folk med lave inntekter å bygge opp en platesamling uten å måtte la det gå både vinter og vår.

Naxos har tydeligvis tilpasset seg den nye situasjonen på markedet for innspilt musikk. Ikke vet jeg hvor pengene ligger i dette, men alle som har et nasjonalt biblioteklånekort og tilgang til internett, kan nå kostnadsfritt høre på et enormt utvalg av klassisk musikk gjennom Naxos Music Library.

Jeg finner en innspilling av Døden og piken i biblioteket til Naxos, setter den på og slår opp i nettleksikonet: Verket er komponert i 1824, etter at Schubert led seg gjennom alvorlig sykdom og innså at han ikke hadde så lenge igjen å leve.

Musikken er fortettet og dramatisk så det holder. Man kan diskutere i det vide og det breie om kunsten representerer en løsning på eller en flukt fra livets fortredeligheter, men når døden banker hardt nok på, blir vel de fleste av oss eksistensialister.

III

Eller omvendt. For noen blir den eksistensielle smerten så voldsom at de ikke orker venter til døden banker på.

Hovedsaken i Dagbladets Magasinet siste lørdag i februar handler om at over 200. 000 indiske bønder har tatt livet sitt de siste tolv årene. Selvmordstallene blant indiske bønder øker, til tross for at antall bønder totalt synker. Bøndene gir opp i kampen mot internasjonale selskaper som spiser seg inn i jordbruket.

Saken om selvmordene blant indiske bønder er hovedsaken i Magasinet denne lørdagen i februar. Men på forsida finner vi ikke en gang et hint om tragedien. Forsida er i stedet viet komikeren og journalisten Bård Tufte Johansen, som slår fast at ”det er til tider ufattelig kjedelig å være far”. I møte med slike prioriteringer man blir inderlig flau over å være norsk.

III

Men det skjer triste ting på Sørlandet også. En politimann i tjeneste er drept. Helsetilsynet gransker selvmord begått av pasienter under behandling i Klinikk for psykisk helse. Anne Marie Almedal har sluttet som spaltist i Fædrelandsvennen.

Det er ikke vanskelig å forstå at det blir store oppslag når en politimann mister livet under en pågripelse. Mennesker som påtar seg farefulle oppdrag på vegne av fellesskapet skal anerkjennes. Deres pårørende skal ivaretas. Et anslag mot en offentlig tjenestemann er et anslag mot oss alle.

Men om man sammenlikner politidrapet med selvmordene i Klinikk for psykisk helse, er det likevel grunn til å stille spørsmål ved medias ressursbruk. Svikt i helsevesenet er også et anslag mot fellesskapet. Likevel er journalistikken veldig mye svakere, både kvantitativt og kvalitativt, når det kommer til selvmordene i klinikken enn det som gjelder for politidrapet.

Det er mange årsaker til at det blir slik. Politidrap er heldigvis sjeldne i Norge. Derfor oppleves det som desto mer dramatisk når det skjer. Når politifolk dør i tjeneste, aktiveres alle politi og røver-historiene vi har fått med oss fra barnsben av. Fra kriminallitteraturen, filmen og virkeligheten vet vi at politifolk og journalister står i et spesielt forhold til hverandre. Det er vanskelig å tenke seg en avisredaksjon uten politiloggen.

Men at det er slik, betyr ikke at det bør være slik. Det er trist og uverdig at forholdene i Klinikk for psykisk helse, en av Sørlandets største bedrifter, ikke blir viet mer oppmerksomhet. Halvparten av alle nordmenn og -kvinner vil før ellers siden bli berørt av psykisk uhelse. Og satt helt på spissen: kanskje hadde politiyrket vært mindre farlig om folk hadde fått adekvat behandling for sine problemer fra dag en?

Det er all grunn til å bruke mer ressurser på kritisk journalistikk overfor Klinikk for psykisk helse. Når klinikksjef Anders Wahlstedt sier at ”det å snu tenkningen til 1500 mennesker er en stor oppgave” finnes der mange mulige oppfølgingsspørsmål:

Hvorfor har det tatt så lang tid å systematisere og snu tenkningen? Hva er blitt gjort så langt? Hvilke ledere og stabsfunksjoner har hatt ansvaret for det som er blitt gjort? Hva slags kompetanse har disse? Er tjenestene optimalt organisert med hensyn til å gi pasientene håp og livsmot? I hvilken grad er Universitetet i Agder og andre eksterne kompetansemiljøer trukket med i kvalitetsforbedringsprosjektene i klinikken?

En av de mest rutinerte behandlerne i Wahlstedts klinikk uttalte nylig at ”fag gir kun mening sammen med erfaring”. Hvorfor får brukerrepresentanter kun bidra på systemnivå, mens de knapt lyttes til på tjenestenivå?

Dersom det begynner å halte for Start når vi kommer litt ut i fotballsesongen, vil vi igjen se at hver stein snus for å finne ut av hva det er som eventuelt går galt, og vi vil få dette brettet ut i detalj over flere sider hver dag til alt går på skinner igjen. Avisa har til en hver tid full oversikt over og sterke meninger om klubbens indre liv og disposisjoner.

Når mennesker tar livet av seg, eller på annet vis lider unødig fordi tjenestene ikke fungerer, nøyer man seg med å la direktøren for det hele lire av seg de samme unnskyldningene hver gang. Dette følges opp av en forutsigbar lederartikkel i avisa, og så skjer det lite og ingenting før det igjen går galt.

I en pause i skrivingen åpner jeg en e-post fra min venn T. Han er innlagt til behandling i Klinikk for psykisk helse. Han skriver at Trine er død. Trine har vært under behandling i samme klinikk lenge. Jeg visste at Trine led av en livstruende somatisk lidelse, men det er likevel et sjokk å få beskjeden.

Jeg møtte Trine første gang hos en felles venninne og har senere truffet henne mange ganger. Hun hadde et svært vanskelig liv. Hun vil ikke få avisoppslag der familie, venner og naboer utbasunerer at hun var en ener og et fantastisk menneske. Hun får neppe noen nekrolog.

Jeg klikker meg fram til en ny innspilling av Døden og piken. En fransk kvartett spiller Schuberts tilstedeværende og omsorgsfulle toner. Det faller noen tårer på tastaturet. Trine hadde verdens vakreste smil. Det klarte ikke livet å ta fra henne. Det skal ikke døden få ta fra henne heller.